tirsdag 10. mars 2020

Innleggelse - når barn er nærmeste pårørende


"Det nærmer seg innleggelse. Urolig i kroppen, gråter lett.
Jeg prøver å holde ut. Men skal man virkelig holde fast i livet 
hvis det ikke leves? Man skal bare komme seg gjennom dagen
for å våkne opp til en ny dag? Hva er vitsen med det?
Jeg kaver i et sort hull og ser faen ikke overflaten. Jeg har
tittet opp i ny og ne, luktet på nyklipt gress og sett inn i de 
uendelige øyene til sønnen min. Så, akkurat som om noen 
knipser, akkurat som om noen forteller deg; nå har du hatt det
litt for bra, la oss dra deg ned igjen i dette sorte hullet. Det er
jo her du hører til. Jeg har lyst til å skrike høyt, gråte meg tom og
rive meg i håret. Er det sånn det føles å være gal? Er det sånn
Alice hadde det når hun falt? Ensomheten. Håpet som svinner
kraftig hen. Hvordan havnet jeg her? Hvorfor er det akkurat
jeg som skal ha det sånn?"




Dette er én av flere notater som jeg har lagret på telefonen min. Ganske vonde og harde ord, men så vanvittig reelle den dagen de ble skrevet. 
Dagen etter (29. januar 2020) jeg hadde skrevet disse ordene la jeg meg selv frivillig inn på Røyse psykiatriske døgnavdeling. 



På Røysetoppen blir man tatt i mot av noen utrolige og nydelige ansatte. De gjør alt for at du skal få en fantastisk velkomst og et fint opphold. Man får "utdelt" to primærkontakter som er dine faste kontakter gjennom hele oppholdet. Det kan faktisk være ganske vanskelig å se forskjell på ansatte og pasienter; for nei, vi pasienter må ikke gå i like klær og de ansatte bruker ikke uniformer. Ved at de ansatte ikke bruker uniformer føler man seg hakket mindre innlagt og ikke så syk. Det er nemlig viktig å bli møtt på denne måten når man føler seg så utrolig sårbar og redd, det er ikke den "ovenfra og ned" holdningen som man er livredd for å bli møtt med i en sånn situasjon.  

Jeg hadde selv valgt å legge meg inn på et planlagt opphold. Jeg hadde ved flere anledninger blitt tilbudt å legges inn akutt, da fikk man nemlig plass samme dag, men jeg ønsket sterkt et planlagt opphold. Akutte opphold er relativt kortere enn planlagte opphold. Disse planlagte oppholdene kan vare over 5-8 uker, mens akutte opphold varer ca. 1-2 uker. Jeg ville ha denne innleggelsen så forutsigbar som overhode mulig, og jeg følte at jeg fikk det når jeg kunne planlegge og forberede meg på oppholdet. Ikke minst fikk jeg mulighet til å forberede sønnen min på at mamma skulle dra til "det lille sykehuset". Jeg har vært åpen med sønnen min så langt det lar seg gjøre, jeg har syntes det har vært viktig med ærlighet akkurat rundt dette. Jeg fortalte han at jeg var syk og måtte inn på et bittelite sykehus som skulle hjelpe meg til å bli frisk. Jeg prøvde å avdramatisere det så mye jeg kunne, og ville ikke fortelle han at jeg var lei meg eller at jeg var sliten. Det var utrolig viktig for meg at han ikke skulle tro at det var hans skyld at jeg måtte dra, så derfor brukte jeg ikke ord som lei meg og sliten. 

Røyse er helt fantastiske når gjelder barn og familier. De har innredet et helt familierom, som er spesielt laget til barn. Vi planla at sønnen min skulle komme på besøk første helgen jeg var borte. Mye for å avdramatisere hvor jeg var og sånn at han kunne assosiere ulike rom, mennesker og dyr når han var hjemme å pratet med meg på telefonen. Rommet med alle lekene var en stor suksses og åpenheten trygget han i en allerede sårbar situajson. Her MÅ jeg også skryte av de ansatte, de er vanvittig opptatt av barn som pårørende, og tok utrolig godt vare på sønnen min. 



Det er ubeskrivelig vondt å være mamma og syk. Du føler deg så maktesløs, sliten og trist. Selv om jeg visste at sønnen min hadde det som plommen i egget hos faren sin, sitter det en jernklo i brystet som bare blir strammere. Jeg følte meg så egoistisk, noe jeg klarte å uttrykke til de ansatte ved Røyse. De hadde alltid flotte svar på disse vonde problemstillingene, de sa ofte at jeg måtte tenke på innleggelsen som en investering. Oppholdet mitt på Røyse var bare en liten brøkdel av hva resten av livet mitt ville være. De klarte alltid å få meg tilbake ned på jorden når jeg hadde tanker som: du er en udugelig mor, hvilken mor drar fra sønnen sin, så egoistisk du er, du fortjener ikke dette livet. Når dette kaoset tok overhånd i hodet mitt klarte de ansatte å realitetsorientere meg. De fortalte meg at jeg var en flott mor som hadde klart å søke om hjelp og at det ikke er egoistisk å ville hjelpe seg selv for å klare å hjelpe andre. Dette er ord som er livreddende i en så vond tankegang. 


Jeg var ellers hjemme hver helg på permisjon, og da brukte jeg store deler av tiden min sammen med sønnen min. Før jeg dro hjem så satte jeg opp ulike mål som jeg skulle prøve å mestre hjemme. Disse målene satte jeg opp med andre pasienter i gruppen som het "Før-helga-gruppe". Da satt vi flere pasienter i en ring å fortalte om utfordringer og mål ved å dra hjem. Da var det viktig å sette opp mål som var relativt enkle. Mål jeg kunne ha: stå opp med sønnen min, dra på butikken, gå en tur hver dag, være ute med sønnen min, lage middag, osv. Oi! Så enkelt tenker sikkert du, men for meg var dette nesten uoverkommelige mål. De største målsettingene for meg var spesielt det å være sosial, eller det og faktisk da intiativ til hverdagslige aktiviteter. Alt var på en måte veldig slitsomt og det jeg ville var å ligge i senga. 
Det som er ganske spesielt med å sette opp mål for helgen sammen med andre er at du føler at flere har forventninger til deg. Vi måtte sitte i ring igjen på mandagen å fortelle om helgen, både utfordringer og ting som gikk bra. Jeg ville veldig gjerne fortelle de andre at jeg hadde mestret mine mål og jeg pushet meg derfor litt ekstra for å få det til.   


Det jeg vil med dette innlegget er å få frem utfordringene, men også oppturene ved å være forelder og innlagt. Selv om alt føles helt umulig, og du føler deg helt håpløs - så er det hjelp å få. Jeg vet hvor vanskelig det er å be om hjelp, spesielt når du har barn; men tenk for en investering man gjør for resten av livet.

-Ane

torsdag 5. mars 2020

Seponeringssyndrom - baksiden av antidepressiva sin medalje

Mange lurer på hvorfor jeg har valgt å være så åpen om min psykiske helse. Mye av grunnen er at jeg selv skulle ønske at jeg hadde noen jeg kunne delt mine tanker og erfaringer med. Jeg har gått i et mørke i flere år og jeg har testet uttallige medikamenter med uttallige bivirkninger. Medikamenter jeg så gjerne skulle hatt erfaringsbasert kunnskap og informasjon om før jeg puttet det i meg. Og ikke nok med at man får bivirkninger av å starte på disse medisinene, men når du endelig skal slutte på disse medikamentene så viser det seg at man kan ende opp i ett helvette av seponeringssymptomer. I dette helvette har jeg befunnet meg i nå i 1 uke. Jeg har etter ECT behandlingene følt meg bedre, tross mye arbeid når det kommer til hukommelse og orientering så kjenner jeg at behandlingen har hjulpet. Det er derfor frustrerende at disse seponeringssymptomene legger lokk på å kunne leve livet mitt som jeg vil.  


Ved hjelp av ECT og innleggelse så har jeg også sluttet på medikamenter. Medikamenter som påvirker nervesystemet, medikamenter som påvirker hjernen. Jeg har gjennom ca. 3 år brukt ulike antidepressiva. Zoloft er det siste medikamentet jeg har gått på. For å slippe unna seponeringssymptomer som påvirker deg fysisk (og psykisk) trapper man gradvis ned på legemiddelet. Jeg trappet ned på Zoloft når jeg ble innlagt på Røyse, kanskje litt raskere enn jeg burde gjort. Men siden jeg skulle starte opp med ECT var det viktig at jeg kuttet alle medisiner som kunne påvirke denne behandlingen. Den andre medisinen jeg kuttet var Lamictal. Lamictal er en populær medisin som brukes for å stabillisere humøret, men den er egentlig til bruk ved sykdommen epilepsi. Nedenfor publiserer jeg et bilde som viser noen av medikamentene jeg har gått på fast og mange jeg har testet ut. Det er flere medikamenter jeg har som ikke er avbildet her.         
    

For 1 uke siden tok jeg min siste Zoloft, og for noen dager siden kom jeg hjem; ferdig behandlet med ECT. Jeg har sittet igjen de siste dagene med noen voldsomme seponeringssymptomer som jeg skulle ønske det var informasjon om før jeg sluttet på medisiner. Jeg tror at det er sånn det føles å slutte på narkotika, det er sånn det føles å ha abstinenser. I går var nok min verste dag så langt, og jeg tenkte at hvis jeg ikke dør naturlig i dag, så hopper jeg ut av vinduet (jeg har time hos fastlege i dag). Jeg har blitt flinkere til å skrive ned ting, sånn at jeg husker det. Dette skrev jeg i går, for å beskrive det fysiske og psykiske med å slutte på antidepressiva: 

- Det føles ut som om vannballonger sprekker inne i hodet mitt
- Elektriske støt i hodet, men de kan også være i brystet og magen, føles nesten som spark fra en baby
- Leamus i begge øynene 
- Hendene min dovner bort i 5 sekunder, spesielt så mister jeg følelsen i fingertuppene 
- Kjennes ut som om jeg nesten besvimer ved anstrengelse 
- Svimler foran øynene mine, myser 
- Vondt i hodet, mye øresus 
- Sover dårlig og har vanvittige drømmer, vanskelig å huske hva som faktisk var drøm og hva som er ekte
- Har lyst til å klemme øynene hardt sammen, vil ha det mørkt 
- Føles rett og slett ut som om jeg holder på å bli gal 

Jeg velger å skrive det ned her sånn at andre kan finne mine seponeringssymptomer og kanskje føle seg litt mer normal. Jeg har googlet meg ihjel, og jo mer jeg finner som kan sammenlignes med mine symptomer, jo mindre gal føler jeg meg. Jeg føler meg også mindre alene, for det viser seg at  vi er utrolig mange som både trapper opp på antidepressiva og trapper ned. Vi er bare ikke så flinke til å prate om det. Ifølge flere nettsider så skal disse symptomene forsvinne etter 2-3 uker. Så da er det bare å bite tenna sammen og prøve å nyte solskinnet.   


Som søsteren min så ofte sier: Du er snart oppe å nikker nå. Ja, vi satser på det ;) 

- Ane 

torsdag 27. februar 2020

Sløret starter å lette


I morgen, fredag 28. februar, skal jeg ha min siste ECT behandling, og i dag tok jeg min siste antidepressiva (hurra!).

Det er vanlig å ha 6-12 ECT behandlinger. I morgen blir det min 8. Jeg har snart vært på Røysetoppen i 5 uker og disse ukene har vært intense. Sløret foran øynene mine har startet å lette, og det er ganske tungt å kjenne hvor mye av livet jeg har gått ”glipp” av. Jeg har slitt med en alvorlig depresjon i over 3 år og en stor bivirkning fra depresjonen er hukommelsestap. Det er derfor vanskelig for meg å huske store deler som har skjedd i løpet av denne tiden. Når man er deprimert så lever man på en måte bare livet uten noen form for livsgnist, man er bare et skall som følger med på sidelinjen. 

Jeg har tidligere sammenlignet det med en t-bane-stasjon. Du står å venter på ditt riktige tog. Og med riktig tog mener jeg toget som inneholder livet ditt. Toget er så nærme at du kjenner luftstrømmen i håret, du rekker hånden din ut for å ta på det, for å åpne døren. I det du rekker hånden ut for å trykke på knappen, hører du toget som lades opp og den fyker avgårde som en rakett. I vognene som fyker forbi deg ser du familien din, vennene dine, jobben din, hobbyene dine og dyrene dine. Du trykker hardere på dørene, men de åpnes ikke. Så står du der, med vinden ute av håret, helt alene igjen på perrongen.

Det ECT har gjort for meg er uforklarlig. Jeg kan se farger igjen, jeg kan lukte lukter igjen, jeg kan kjenne følelser igjen, ja, alt sees og kjennes klarere. 
Det høres kanskje for utrolig ut til å være sant, men det er det altså ikke. 

Som alle andre medisiner og behandlinger har også ECT bivirkninger. Etter en serie med ECT så kan man miste en del av hukommelsen og orienteringen over en periode, men det kommer tilbake igjen. For meg var dette veldig skremmende. Jeg glemte navn, ansikter, hva jeg hadde gjort i går, osv. Det som hjalp meg å holde hodet over vann var/er mye humor og at folk rundt meg var/er klar over hukommelsen min. 



Jeg skal nå hjem på mandag og gleder meg veldig til det. Hjemme blir jeg fulgt opp og hvis jeg får noen tegn til tilbakefall har jeg mulighet til å kontakte Blakstad sykehus for å starte opp igjen med en ny serie ECT. En serie inneholder da 6-12 behandlinger. Dette er for meg veldig betryggende.
Hvis det er noe interesse for det så fortsetter jeg gjerne å skrive om alt dette.  


- Ane

torsdag 20. februar 2020

ECT - en siste vei ut


Som flere sikkert har fått med seg så har jeg lagt meg frivillig inn på Røyse døgnenhet. Helt siden fødsel har depresjonen min svunget mye og jeg har nå gått på antidepressiva i 4 år. Jeg har byttet mellom 3 ulike tabletter som både har gitt meg grei virkning, men også noen voldsomme bivirkninger.  Tablettene klarer å holde hodet mitt over vann, men så går det noen uker og jeg blir dratt under igjen. Samtidig som disse medikamentene legger lokk på vonde følelser, legger de også lokk på alle andre følelser. Jeg føler rett og slett veldig lite, og innvendig er jeg ganske flat og dagene går på en måte inn i hverandre.

Ved innleggelse denne gangen var eneste utvei jeg så for meg: døden. Jeg så ikke lenger meningen med livet. Jeg maktet ikke neste dag. Psykiateren min sendte en henvisning til Røyse døgnbehandling og jeg fikk plass her 1 måned senere. Jeg har nå vært her allerede i 3 uker og i morgen skal jeg ha min sjette ECT-behandling. Dette er en elektrosjokkbehandling og brukes ofte for behandling mot alvorlig depresjon, når det er fare for livet og når medikamenter ikke har tilstrekkelig effekt. To elektroder blir plassert på hver tinning, du legges i en lett narkose og får medisiner mot kramper. Når du ligger i narkose vil det gis ett lite støt som stimulerer hjerneaktiviteten. Når dette skjer vil du få kramper som varer rundt 30 sekunder. Det kan derfor sammenlignes med et epileptisk anfall. Jeg synes det nesten er litt tabu å snakke om denne behandlingen, for jeg føler meg virkelig syk. Hvem av oss husker vel ikke Gjøkeredet? Dette er jo ingen form for lobotomi, hjernen vil ikke få sjokk, men elektrisiteten stimulerer slik at hjerneaktiviteten blir bedre, som igjen fører til en antidepressiva virkning. Grunnen til at denne behandlingen ble satt på kartet var fordi mennesker med epilepsi ble raskere friske fra en depresjon enn de som ikke hadde epilepsi. 

Jeg har nå hatt 5 behandlinger og jeg føler meg som et nytt menneske. Jeg kan ikke huske hvor vondt jeg faktisk har hatt det, ei heller kan jeg huske hvor mye jeg ville forsvinne fra denne jorden. Jeg har sluttet på medisiner som jeg har brukt i mange år. Jeg gleder meg til å se hvordan jeg virker på jobb igjen, eller hvordan jeg fungerer i hverdagen.

Du lurer sikkert på hvorfor jeg skriver så åpent om dette. Og jeg tenkte jeg ville sette ECT-behandling litt på kartet. Det er lite informasjon og opplysninger om ECT, og det jeg observerte på Blakstad var at vi faktisk er mange mennesker som får utført denne behandlingen. Det blir bare pratet veldig lite om. Så nå tar jeg en for laget og prøver å sette ECT på agendaen. Bare å spørre hvis du lurer på noe :)   







torsdag 6. februar 2020

Supernova

Det har vært en lang uke, spesielt følelsesmessig. Jeg har vært på Røyse døgnbehandling over en uke nå. Det er mye som skjer og jeg prøver bare å henge med. Jeg er veldig fascinert av verdensrommet og fysikk så jeg liker å sammenligne depresjonen min som et sort hull. Følelsen av at tyngdekraften er så stor at til og med ikke lyset slipper ut. Tyngdekraften som skal holde planetene i bane, som skal holde alt på plass. Tyngdekraften som hjelper mennesker til å ha beina godt plantet på jorden. Tyngdekraften som er så perfekt at den trekker månen akkurat passe til at den forblir i bane, rundt og rundt. Men så kommer dette sorte hullet som suger ut alt liv og all fysikk. Tyngdekraften forsvinner, lyset forsvinner og det som er igjen er et sort hull..  

  

mandag 3. februar 2020

Nytt år, nye muligheter & all that jazz

Ville bare legge inn et innlegg for å si hei! Kommer flere innlegg etterhvert. Ha en flott kveld!
- Ane