"Det nærmer seg innleggelse. Urolig i kroppen, gråter lett.
Jeg prøver å holde ut. Men skal man virkelig holde fast i livet
hvis det ikke leves? Man skal bare komme seg gjennom dagen
for å våkne opp til en ny dag? Hva er vitsen med det?
Jeg kaver i et sort hull og ser faen ikke overflaten. Jeg har
tittet opp i ny og ne, luktet på nyklipt gress og sett inn i de
uendelige øyene til sønnen min. Så, akkurat som om noen
knipser, akkurat som om noen forteller deg; nå har du hatt det
litt for bra, la oss dra deg ned igjen i dette sorte hullet. Det er
jo her du hører til. Jeg har lyst til å skrike høyt, gråte meg tom og
rive meg i håret. Er det sånn det føles å være gal? Er det sånn
Alice hadde det når hun falt? Ensomheten. Håpet som svinner
kraftig hen. Hvordan havnet jeg her? Hvorfor er det akkurat
jeg som skal ha det sånn?"
Dette er én av flere notater som jeg har lagret på telefonen min. Ganske vonde og harde ord, men så vanvittig reelle den dagen de ble skrevet.
Dagen etter (29. januar 2020) jeg hadde skrevet disse ordene la jeg meg selv frivillig inn på Røyse psykiatriske døgnavdeling.
På Røysetoppen blir man tatt i mot av noen utrolige og nydelige ansatte. De gjør alt for at du skal få en fantastisk velkomst og et fint opphold. Man får "utdelt" to primærkontakter som er dine faste kontakter gjennom hele oppholdet. Det kan faktisk være ganske vanskelig å se forskjell på ansatte og pasienter; for nei, vi pasienter må ikke gå i like klær og de ansatte bruker ikke uniformer. Ved at de ansatte ikke bruker uniformer føler man seg hakket mindre innlagt og ikke så syk. Det er nemlig viktig å bli møtt på denne måten når man føler seg så utrolig sårbar og redd, det er ikke den "ovenfra og ned" holdningen som man er livredd for å bli møtt med i en sånn situasjon.
Jeg hadde selv valgt å legge meg inn på et planlagt opphold. Jeg hadde ved flere anledninger blitt tilbudt å legges inn akutt, da fikk man nemlig plass samme dag, men jeg ønsket sterkt et planlagt opphold. Akutte opphold er relativt kortere enn planlagte opphold. Disse planlagte oppholdene kan vare over 5-8 uker, mens akutte opphold varer ca. 1-2 uker. Jeg ville ha denne innleggelsen så forutsigbar som overhode mulig, og jeg følte at jeg fikk det når jeg kunne planlegge og forberede meg på oppholdet. Ikke minst fikk jeg mulighet til å forberede sønnen min på at mamma skulle dra til "det lille sykehuset". Jeg har vært åpen med sønnen min så langt det lar seg gjøre, jeg har syntes det har vært viktig med ærlighet akkurat rundt dette. Jeg fortalte han at jeg var syk og måtte inn på et bittelite sykehus som skulle hjelpe meg til å bli frisk. Jeg prøvde å avdramatisere det så mye jeg kunne, og ville ikke fortelle han at jeg var lei meg eller at jeg var sliten. Det var utrolig viktig for meg at han ikke skulle tro at det var hans skyld at jeg måtte dra, så derfor brukte jeg ikke ord som lei meg og sliten.
Røyse er helt fantastiske når gjelder barn og familier. De har innredet et helt familierom, som er spesielt laget til barn. Vi planla at sønnen min skulle komme på besøk første helgen jeg var borte. Mye for å avdramatisere hvor jeg var og sånn at han kunne assosiere ulike rom, mennesker og dyr når han var hjemme å pratet med meg på telefonen. Rommet med alle lekene var en stor suksses og åpenheten trygget han i en allerede sårbar situajson. Her MÅ jeg også skryte av de ansatte, de er vanvittig opptatt av barn som pårørende, og tok utrolig godt vare på sønnen min.
Det er ubeskrivelig vondt å være mamma og syk. Du føler deg så maktesløs, sliten og trist. Selv om jeg visste at sønnen min hadde det som plommen i egget hos faren sin, sitter det en jernklo i brystet som bare blir strammere. Jeg følte meg så egoistisk, noe jeg klarte å uttrykke til de ansatte ved Røyse. De hadde alltid flotte svar på disse vonde problemstillingene, de sa ofte at jeg måtte tenke på innleggelsen som en investering. Oppholdet mitt på Røyse var bare en liten brøkdel av hva resten av livet mitt ville være. De klarte alltid å få meg tilbake ned på jorden når jeg hadde tanker som: du er en udugelig mor, hvilken mor drar fra sønnen sin, så egoistisk du er, du fortjener ikke dette livet. Når dette kaoset tok overhånd i hodet mitt klarte de ansatte å realitetsorientere meg. De fortalte meg at jeg var en flott mor som hadde klart å søke om hjelp og at det ikke er egoistisk å ville hjelpe seg selv for å klare å hjelpe andre. Dette er ord som er livreddende i en så vond tankegang.
Jeg var ellers hjemme hver helg på permisjon, og da brukte jeg store deler av tiden min sammen med sønnen min. Før jeg dro hjem så satte jeg opp ulike mål som jeg skulle prøve å mestre hjemme. Disse målene satte jeg opp med andre pasienter i gruppen som het "Før-helga-gruppe". Da satt vi flere pasienter i en ring å fortalte om utfordringer og mål ved å dra hjem. Da var det viktig å sette opp mål som var relativt enkle. Mål jeg kunne ha: stå opp med sønnen min, dra på butikken, gå en tur hver dag, være ute med sønnen min, lage middag, osv. Oi! Så enkelt tenker sikkert du, men for meg var dette nesten uoverkommelige mål. De største målsettingene for meg var spesielt det å være sosial, eller det og faktisk da intiativ til hverdagslige aktiviteter. Alt var på en måte veldig slitsomt og det jeg ville var å ligge i senga.
Det som er ganske spesielt med å sette opp mål for helgen sammen med andre er at du føler at flere har forventninger til deg. Vi måtte sitte i ring igjen på mandagen å fortelle om helgen, både utfordringer og ting som gikk bra. Jeg ville veldig gjerne fortelle de andre at jeg hadde mestret mine mål og jeg pushet meg derfor litt ekstra for å få det til.
Det jeg vil med dette innlegget er å få frem utfordringene, men også oppturene ved å være forelder og innlagt. Selv om alt føles helt umulig, og du føler deg helt håpløs - så er det hjelp å få. Jeg vet hvor vanskelig det er å be om hjelp, spesielt når du har barn; men tenk for en investering man gjør for resten av livet.
-Ane
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar