Sløret starter å lette

I morgen, fredag 28. februar, skal jeg ha min siste ECT behandling, og i dag tok jeg min siste antidepressiva (hurra!).

Det er vanlig å ha 6-12 ECT behandlinger. I morgen blir det min 8. Jeg har snart vært på Røysetoppen i 5 uker og disse ukene har vært intense. Sløret foran øynene mine har startet å lette, og det er ganske tungt å kjenne hvor mye av livet jeg har gått ”glipp” av. Jeg har slitt med en alvorlig depresjon i over 3 år og en stor bivirkning fra depresjonen er hukommelsestap. Det er derfor vanskelig for meg å huske store deler som har skjedd i løpet av denne tiden. Når man er deprimert så lever man på en måte bare livet uten noen form for livsgnist, man er bare et skall som følger med på sidelinjen. 

Jeg har tidligere sammenlignet det med en t-bane-stasjon. Du står å venter på ditt riktige tog. Og med riktig tog mener jeg toget som inneholder livet ditt. Toget er så nærme at du kjenner luftstrømmen i håret, du rekker hånden din ut for å ta på det, for å åpne døren. I det du rekker hånden ut for å trykke på knappen, hører du toget som lades opp og den fyker avgårde som en rakett. I vognene som fyker forbi deg ser du familien din, vennene dine, jobben din, hobbyene dine og dyrene dine. Du trykker hardere på dørene, men de åpnes ikke. Så står du der, med vinden ute av håret, helt alene igjen på perrongen.

Det ECT har gjort for meg er uforklarlig. Jeg kan se farger igjen, jeg kan lukte lukter igjen, jeg kan kjenne følelser igjen, ja, alt sees og kjennes klarere. 

Det høres kanskje for utrolig ut til å være sant, men det er det altså ikke. 

Som alle andre medisiner og behandlinger har også ECT bivirkninger. Etter en serie med ECT så kan man miste en del av hukommelsen og orienteringen over en periode, men det kommer tilbake igjen. For meg var dette veldig skremmende. Jeg glemte navn, ansikter, hva jeg hadde gjort i går, osv. Det som hjalp meg å holde hodet over vann var/er mye humor og at folk rundt meg var/er klar over hukommelsen min. 

Jeg skal nå hjem på mandag og gleder meg veldig til det. Hjemme blir jeg fulgt opp og hvis jeg får noen tegn til tilbakefall har jeg mulighet til å kontakte Blakstad sykehus for å starte opp igjen med en ny serie ECT. En serie inneholder da 6-12 behandlinger. Dette er for meg veldig betryggende.

Hvis det er noe interesse for det så fortsetter jeg gjerne å skrive om alt dette.  

- Ane

ECT - en siste vei ut

Som flere sikkert har fått med seg så har jeg lagt meg frivillig inn på Røyse døgnenhet. Helt siden fødsel har depresjonen min svunget mye og jeg har nå gått på antidepressiva i 4 år. Jeg har byttet mellom 3 ulike tabletter som både har gitt meg grei virkning, men også noen voldsomme bivirkninger.  Tablettene klarer å holde hodet mitt over vann, men så går det noen uker og jeg blir dratt under igjen. Samtidig som disse medikamentene legger lokk på vonde følelser, legger de også lokk på alle andre følelser. Jeg føler rett og slett veldig lite, og innvendig er jeg ganske flat og dagene går på en måte inn i hverandre.

Ved innleggelse denne gangen var eneste utvei jeg så for meg: døden. Jeg så ikke lenger meningen med livet. Jeg maktet ikke neste dag. Psykiateren min sendte en henvisning til Røyse døgnbehandling og jeg fikk plass her 1 måned senere. Jeg har nå vært her allerede i 3 uker og i morgen skal jeg ha min sjette ECT-behandling. Dette er en elektrosjokkbehandling og brukes ofte for behandling mot alvorlig depresjon, når det er fare for livet og når medikamenter ikke har tilstrekkelig effekt. To elektroder blir plassert på hver tinning, du legges i en lett narkose og får medisiner mot kramper. Når du ligger i narkose vil det gis ett lite støt som stimulerer hjerneaktiviteten. Når dette skjer vil du få kramper som varer rundt 30 sekunder. Det kan derfor sammenlignes med et epileptisk anfall. Jeg synes det nesten er litt tabu å snakke om denne behandlingen, for jeg føler meg virkelig syk. Hvem av oss husker vel ikke Gjøkeredet? Dette er jo ingen form for lobotomi, hjernen vil ikke få sjokk, men elektrisiteten stimulerer slik at hjerneaktiviteten blir bedre, som igjen fører til en antidepressiva virkning. Grunnen til at denne behandlingen ble satt på kartet var fordi mennesker med epilepsi ble raskere friske fra en depresjon enn de som ikke hadde epilepsi. 

Jeg har nå hatt 5 behandlinger og jeg føler meg som et nytt menneske. Jeg kan ikke huske hvor vondt jeg faktisk har hatt det, ei heller kan jeg huske hvor mye jeg ville forsvinne fra denne jorden. Jeg har sluttet på medisiner som jeg har brukt i mange år. Jeg gleder meg til å se hvordan jeg virker på jobb igjen, eller hvordan jeg fungerer i hverdagen.

Du lurer sikkert på hvorfor jeg skriver så åpent om dette. Og jeg tenkte jeg ville sette ECT-behandling litt på kartet. Det er lite informasjon og opplysninger om ECT, og det jeg observerte på Blakstad var at vi faktisk er mange mennesker som får utført denne behandlingen. Det blir bare pratet veldig lite om. Så nå tar jeg en for laget og prøver å sette ECT på agendaen. Bare å spørre hvis du lurer på noe :)   

Supernova

Det har vært en lang uke, spesielt følelsesmessig. Jeg har vært på Røyse døgnbehandling over en uke nå. Det er mye som skjer og jeg prøver bare å henge med. Jeg er veldig fascinert av verdensrommet og fysikk så jeg liker å sammenligne depresjonen min som et sort hull. Følelsen av at tyngdekraften er så stor at til og med ikke lyset slipper ut. Tyngdekraften som skal holde planetene i bane, som skal holde alt på plass. Tyngdekraften som hjelper mennesker til å ha beina godt plantet på jorden. Tyngdekraften som er så perfekt at den trekker månen akkurat passe til at den forblir i bane, rundt og rundt. Men så kommer dette sorte hullet som suger ut alt liv og all fysikk. Tyngdekraften forsvinner, lyset forsvinner og det som er igjen er et sort hull..  

  

Nytt år, nye muligheter & all that jazz

Ville bare legge inn et innlegg for å si hei! Kommer flere innlegg etterhvert. Ha en flott kveld!
- Ane