ECT - en siste vei ut

Som flere sikkert har fått med seg så har jeg lagt meg frivillig inn på Røyse døgnenhet. Helt siden fødsel har depresjonen min svunget mye og jeg har nå gått på antidepressiva i 4 år. Jeg har byttet mellom 3 ulike tabletter som både har gitt meg grei virkning, men også noen voldsomme bivirkninger.  Tablettene klarer å holde hodet mitt over vann, men så går det noen uker og jeg blir dratt under igjen. Samtidig som disse medikamentene legger lokk på vonde følelser, legger de også lokk på alle andre følelser. Jeg føler rett og slett veldig lite, og innvendig er jeg ganske flat og dagene går på en måte inn i hverandre.

Ved innleggelse denne gangen var eneste utvei jeg så for meg: døden. Jeg så ikke lenger meningen med livet. Jeg maktet ikke neste dag. Psykiateren min sendte en henvisning til Røyse døgnbehandling og jeg fikk plass her 1 måned senere. Jeg har nå vært her allerede i 3 uker og i morgen skal jeg ha min sjette ECT-behandling. Dette er en elektrosjokkbehandling og brukes ofte for behandling mot alvorlig depresjon, når det er fare for livet og når medikamenter ikke har tilstrekkelig effekt. To elektroder blir plassert på hver tinning, du legges i en lett narkose og får medisiner mot kramper. Når du ligger i narkose vil det gis ett lite støt som stimulerer hjerneaktiviteten. Når dette skjer vil du få kramper som varer rundt 30 sekunder. Det kan derfor sammenlignes med et epileptisk anfall. Jeg synes det nesten er litt tabu å snakke om denne behandlingen, for jeg føler meg virkelig syk. Hvem av oss husker vel ikke Gjøkeredet? Dette er jo ingen form for lobotomi, hjernen vil ikke få sjokk, men elektrisiteten stimulerer slik at hjerneaktiviteten blir bedre, som igjen fører til en antidepressiva virkning. Grunnen til at denne behandlingen ble satt på kartet var fordi mennesker med epilepsi ble raskere friske fra en depresjon enn de som ikke hadde epilepsi. 

Jeg har nå hatt 5 behandlinger og jeg føler meg som et nytt menneske. Jeg kan ikke huske hvor vondt jeg faktisk har hatt det, ei heller kan jeg huske hvor mye jeg ville forsvinne fra denne jorden. Jeg har sluttet på medisiner som jeg har brukt i mange år. Jeg gleder meg til å se hvordan jeg virker på jobb igjen, eller hvordan jeg fungerer i hverdagen.

Du lurer sikkert på hvorfor jeg skriver så åpent om dette. Og jeg tenkte jeg ville sette ECT-behandling litt på kartet. Det er lite informasjon og opplysninger om ECT, og det jeg observerte på Blakstad var at vi faktisk er mange mennesker som får utført denne behandlingen. Det blir bare pratet veldig lite om. Så nå tar jeg en for laget og prøver å sette ECT på agendaen. Bare å spørre hvis du lurer på noe :)