Supernova

Det har vært en lang uke, spesielt følelsesmessig. Jeg har vært på Røyse døgnbehandling over en uke nå. Det er mye som skjer og jeg prøver bare å henge med. Jeg er veldig fascinert av verdensrommet og fysikk så jeg liker å sammenligne depresjonen min som et sort hull. Følelsen av at tyngdekraften er så stor at til og med ikke lyset slipper ut. Tyngdekraften som skal holde planetene i bane, som skal holde alt på plass. Tyngdekraften som hjelper mennesker til å ha beina godt plantet på jorden. Tyngdekraften som er så perfekt at den trekker månen akkurat passe til at den forblir i bane, rundt og rundt. Men så kommer dette sorte hullet som suger ut alt liv og all fysikk. Tyngdekraften forsvinner, lyset forsvinner og det som er igjen er et sort hull..