Seponeringssyndrom - baksiden av antidepressiva sin medalje

Mange lurer på hvorfor jeg har valgt å være så åpen om min psykiske helse. Mye av grunnen er at jeg selv skulle ønske at jeg hadde noen jeg kunne delt mine tanker og erfaringer med. Jeg har gått i et mørke i flere år og jeg har testet uttallige medikamenter med uttallige bivirkninger. Medikamenter jeg så gjerne skulle hatt erfaringsbasert kunnskap og informasjon om før jeg puttet det i meg. Og ikke nok med at man får bivirkninger av å starte på disse medisinene, men når du endelig skal slutte på disse medikamentene så viser det seg at man kan ende opp i ett helvette av seponeringssymptomer. I dette helvette har jeg befunnet meg i nå i 1 uke. Jeg har etter ECT behandlingene følt meg bedre, tross mye arbeid når det kommer til hukommelse og orientering så kjenner jeg at behandlingen har hjulpet. Det er derfor frustrerende at disse seponeringssymptomene legger lokk på å kunne leve livet mitt som jeg vil.  

Ved hjelp av ECT og innleggelse så har jeg også sluttet på medikamenter. Medikamenter som påvirker nervesystemet, medikamenter som påvirker hjernen. Jeg har gjennom ca. 3 år brukt ulike antidepressiva. Zoloft er det siste medikamentet jeg har gått på. For å slippe unna seponeringssymptomer som påvirker deg fysisk (og psykisk) trapper man gradvis ned på legemiddelet. Jeg trappet ned på Zoloft når jeg ble innlagt på Røyse, kanskje litt raskere enn jeg burde gjort. Men siden jeg skulle starte opp med ECT var det viktig at jeg kuttet alle medisiner som kunne påvirke denne behandlingen. Den andre medisinen jeg kuttet var Lamictal. Lamictal er en populær medisin som brukes for å stabillisere humøret, men den er egentlig til bruk ved sykdommen epilepsi. Nedenfor publiserer jeg et bilde som viser noen av medikamentene jeg har gått på fast og mange jeg har testet ut. Det er flere medikamenter jeg har som ikke er avbildet her.         

    

For 1 uke siden tok jeg min siste Zoloft, og for noen dager siden kom jeg hjem; ferdig behandlet med ECT. Jeg har sittet igjen de siste dagene med noen voldsomme seponeringssymptomer som jeg skulle ønske det var informasjon om før jeg sluttet på medisiner. Jeg tror at det er sånn det føles å slutte på narkotika, det er sånn det føles å ha abstinenser. I går var nok min verste dag så langt, og jeg tenkte at hvis jeg ikke dør naturlig i dag, så hopper jeg ut av vinduet (jeg har time hos fastlege i dag). Jeg har blitt flinkere til å skrive ned ting, sånn at jeg husker det. Dette skrev jeg i går, for å beskrive det fysiske og psykiske med å slutte på antidepressiva: 

- Det føles ut som om vannballonger sprekker inne i hodet mitt
- Elektriske støt i hodet, men de kan også være i brystet og magen, føles nesten som spark fra en baby
- Leamus i begge øynene 
- Hendene min dovner bort i 5 sekunder, spesielt så mister jeg følelsen i fingertuppene 
- Kjennes ut som om jeg nesten besvimer ved anstrengelse 
- Svimler foran øynene mine, myser 
- Vondt i hodet, mye øresus 
- Sover dårlig og har vanvittige drømmer, vanskelig å huske hva som faktisk var drøm og hva som er ekte
- Har lyst til å klemme øynene hardt sammen, vil ha det mørkt 
- Føles rett og slett ut som om jeg holder på å bli gal 

Jeg velger å skrive det ned her sånn at andre kan finne mine seponeringssymptomer og kanskje føle seg litt mer normal. Jeg har googlet meg ihjel, og jo mer jeg finner som kan sammenlignes med mine symptomer, jo mindre gal føler jeg meg. Jeg føler meg også mindre alene, for det viser seg at  vi er utrolig mange som både trapper opp på antidepressiva og trapper ned. Vi er bare ikke så flinke til å prate om det. Ifølge flere nettsider så skal disse symptomene forsvinne etter 2-3 uker. Så da er det bare å bite tenna sammen og prøve å nyte solskinnet.   

Som søsteren min så ofte sier: Du er snart oppe å nikker nå. Ja, vi satser på det ;) 

- Ane